En rar ting jeg har oppdaget med det motsatte kjønn, er deres evne til å lete etter ting. Den er mildt sagt elendig! Om det de leter etter ikke popper opp umiddelbart foran dem, som ånden i lampen, da er det borte. Åpner de kjøleskapdøren og skal se etter leverposteien og ikke ser den i det døren er åpen, da er man tom for leverpostei! Ikke snakk om at det er mulig å flytte juicepakken litt til høyre, og vips! der står leverposteien.

Min makker har brukt halve morgenen på å lete etter en innloggingsdings til nettbanken. Hørte det rumlet og romsterte ved skrivebordet hans i lang tid, før han kom ned og spurte om jeg hadde sett den. Nei, det hadde jeg ikke, men jeg trodde kanskje poden hadde vært borti den en dag. Med min logikk ville det si det samme som å kikke litt andre steder enn skuffene og oppå selve skrivebordet. Etter frokost ble det nok en leterunde med mer romstering i skuffer og under tastatur. Ingen innloggingsdings! Dermed ble det en tur ut på far og sønn og jeg tuslet opp for å legge på plass noe tøy. «Hmmm, kanskje jeg skal kikke litt etter den dingsen?» tenkte jeg. Det første jeg gjorde var å bøye meg litt ned og kikke under skrivebordet. Hva så jeg, som åpenbarte seg rett foran øynene mine? Ikke så vanskelig å tenke seg, vel? For det var denne innloggingsdingsen. Altså, mens han satt og romsterte og lette overalt, lå den ca. 10 cm fra føttene hans. Vanskeligere var det ikke…

Eller i sommer da han skulle finne holderen til GPS’en i bilen min. Ja, for den var sist brukt i min bil, men nå var den borte. «Har du sett i hanskerommet?» spurte jeg. Svaret var positivt, han hadde lett gjennom hele hanskerommet! «Hmmm, merkelig,» tenkte jeg, «for det var nå der jeg så den sist…» Inn i bilen, opp med hanskerommet, løfte opp et papir – og voilà! Der lå holderen til GPS’en!!!

Så min tanke er: hvordan i all verden er det mannfolk leter? Bruker de ikke enkel logikk i det hele tatt??? Det er ikke bare dette spesielle tilfellet av arten som er slik, jeg har vært borti flere av dem.

Nei, jeg er langt fra perfekt selv! Jeg roter og rører – og lukeparkere kan jeg virkelig ikke! Heller har jeg ikke øyemål, en halvmeter er nesten det samme som en meter for meg. Meeeen, når det er sagt: ikke alle mannfolk har øyemål heller, særlig når det er snakk om fiskehistorier. De er flinke til å legge litt ekstra på, både når det gjelder fisk og damer.

Så konklusjonen må være, vil man at mannen skal finne noe, må man plassere det ytterst på en hylle, gjerne med selvlysende bånd rundt og blinkende piler til objektet. Og så får jeg heller parkere skjevt og skakt til latter for alle mannfolk som ikke kan finne en smellvakker blondine i den minste høystakk…

For en «byfrøken» kan bygdedans fort bli en merkverdig opplevelse. Lørdagens kveld var i så måte en heller bisarr greie.

Da vi omsider kom oss ned de 50 meterne der dansen var, opplevde jeg følgende på knappe halvannen time:

1. Førstemann som dro tak i meg og skulle danse med meg, trodde mest sannsynlig han var med på «Skal vi danse»! I løpet av to danser ble jeg slengt rundt på dansegulvet som en lealaus filledukke og trodde jeg skulle få hjertefeil før vi var halvveis ut i første dans. Da jeg omsider kom meg unna, holdt jeg på å besvime av utmattelse.

2. Nestemann som fikk dratt meg ut på dansegulvet trodde først at jeg var polakk! Deretter mente han at jeg var for gammel (!) til å ha en gutt på to og et halvt år, for deretter å danse så tett inntil meg at et sigarettpapir ville hatt problemer med å finne plass mellom oss. Jeg fikk berget meg ved å kaste meg over en nabo som jeg ikke har sett siden en fest før jul, danse «hopp og sprett» med ham og avtale at vi fortsatt skulle ha godt naboskap.

3. På vei ut skulle vi ha litt mat og jeg endte opp med en knøttliten porsjon med pommes frites av en thailandsk dame som ikke skjønte hva jeg sa. Plutselig kom en fyr som de andre kjente bort til oss. Etter å ha servert litt fyllevrøvl til de andre to, kastet han et blikk på meg og fant ut at jeg var det nydeligste han hadde sett – noensinne! (Ja, da kan man jo bare tenke seg så full han var…). Han klemte og kysset i vilden sky, mens de andre to tullingene lo så de gikk i knestående og jeg fikk tidenes lengste hals og stiveste glis mens jeg prøvde å komme meg unna. Deretter dypdykket han i den grunne skåla med pommes frites, spiste mesteparten, proklamerte at jeg burde bytte ut samboeren min med noe bedre – ham – før han utbrøt: «Du er finere enn ei krabbeteine!» Deretter blottet han magen sin for meg (!) før han forsvant.

Ja ja, sånn kan en bygdedans foregå… For ikke å snakke om alle fulle mannfolk som på død og liv måtte kysse meg på kinnet. Følte sterkt for å desinfisere kinn da jeg kom hjem.

Men moro var det, lell!!!

Eller har det vært sommer? Kan ikke skryte på meg den store sommeren på nordvestlandet. Fikk en liten smakebit på Sørlandet de 2 1/2 ukene jeg var der, men…

Åh, som jeg savner Sørlandet – særlig på sommeren. Det finnes ikke noe finere enn Kristiansand om sommeren! Må jo innrømme at jeg er en aldri så liten sørlandspatriot. Det er jo der jeg har vært mesteparten av mitt liv, selv om jeg ser på meg selv som nordlending innerst inne. Men slik ting har blitt med meg, har jeg blitt skrekkelig rotløs. Jeg har bodd her og der hele mitt liv, men Kristiansand er liksom «hjemme»…

Så er snart sommerferien på hell og det er tilbake til strilefsa og havreskjorta. Gleder meg også, selv om jeg kommer til å savne lange morgener og ingen vekkerklokke eller være slave av tiden. Nå blir det opp i grålysningen (og i mørket, noe senere), full fres med påkledning av mitt eget skrog og Knottulf om morgenen, bringing og henting i barnehagen, travle dager på jobb og når man kommer hjem. Selv om det er godt å leve et slaraffenliv er det også deilig å ha det travelt. Da setter man så mye mer pris på de dagene man kan sitte og glo fraværende i en vegg, i ensom majestet, i noen minutter.

Så hvor ble sommeren av? Jeg tror den kom og gikk en onsdag jeg ikke var helt klar over det.

Er sommeren der ute et sted?

La meg bare si det med én gang, meg og høye hæler er ikke en «match made in heaven»! Kommer jeg et par cm opp fra bakken på hæler, føler jeg at jeg vingler alle veier og er vettskremt for å brekke anklene. Mitt store ønske her i livet måtte være at det ble mote med gåstaver med stæsj – kanskje jeg da kunne ha våget meg på sko jeg bare kan drømme om…  Drømmer om å kunne bruke skikkelig høyyyyye sandaler med masse glitter og stas på. Prøvde et par i fjor, men følte at jeg kom så høyt opp at jeg fikk oksygenmangel og anklene ville knekke sammen om jeg bare prøvde å tenke meg fremover. Dessuten, om jeg kom i slike 15 cm «doninger», ville min «bedre halvdel» se ut som en pygmé ved siden av meg. Og hvorfor føler jeg meg som en mislykket dragqueen når jeg får på meg slike sko?

Fredagens båtdåp, da skulle jeg lufte de stilige finsandalene fra i fjor. De som gav meg et gnagsår som varte i flere måneder. Nei, det var ikke skoene sin feil, men jeg som hadde hovnet i beina i varmen, fortalte jeg alle – inkludert meg selv- etter fjorårets «skokrise». Fikk trødd føttene nedi i år, men syntes likevel at noe ikke var helt som det skulle. Ja ja, litt alkohol og så blir beina fine igjen, tenkte jeg. Pøh!!! Middagen varte og rakk, som vanlig, og midtveis uti de 128 talene (slik føltes det) kjente jeg at dersom jeg ikke skulle bli sittende resten av kvelden, var jeg nødt til å skifte sko. Så da tale 116 led mot slutten, snek jeg meg uelegant ut nederst i lokalet, haltet avgårde opp til rommet og fikk på meg «nødløsningen». Ahhhhhh! Snakk om å komme til himmels!!! Resten av kvelden kunne jeg danse, stå og gå igjen. Nesten som om jeg hadde lært å gå på nytt igjen på et vekkelsesmøte i Sarons Dal!

Så hva gjør jeg med disse fine skoene mine da? Glemmer at de gjør vondt og seiler avgårde på neste sommerfest med de? Hmmmm…

Men uansett, det var tydeligvis ikke bare jeg som hadde vonde sko og bein. Så opptil flere medsøstre med flotte sko som hadde skjev og vond gange utover kvelden. Ikke bare-bare å la forfengeligheten seire, nei!!!

Skulle gjerne hatt et kurs i å gå i disse høyhælingene, samt å ha pokerfjes som ikke viste at føttene var fulle av gnagsår og væskende vannblemmer, og drømte om å la føttene få flyte i et par myke tøfler…

Drøm før fest

Drøm under fest

Drøm etter fest!

Søndag morgen våknet jeg opp av at det plutselig begynte å renne av høyre øye, samtidig som det mer eller mindre var sammenklistret. Å nei, hadde jeg fått øyebetennelse??? Har jo aldri hatt det før, så jeg var jammen meg ikke sikker.

Utover dagen begynte det å svi og klø, samt noe gulgrønn gusjeaktig materiale begynte å tyte ut. Det føltes som om jeg hadde noe innpå øyet til enhver tid, og jeg greide bare ikke å la være å klø og fikle. Og jo mer jeg fiklet og klødde, dess mer guffe ble det!

Etter en tur ut på en gård i nærheten, hadde øyet også begynt å gjøre vondt! Så da var det bare å innse at noen shoppingtur på mandag kunne jeg bare glemme. Og som den litt forfengelige dama jeg er, så hadde jeg jo greid å få på meg sminke før gårdsbesøket. Lite smart, med tanke på at den kan jeg jo bare kaste nå, for øyensminken er vel full av basselusker fra øyet… Ikke direkte smart, nei!

Natt til i går måtte jeg opp og vaske øyet i saltvann; det var gjenklistret og rant som bare det. Da jeg stod opp, var det like sammenklistret og rennende. Fikk geleidet en småsur pode i barnehagen og begynte å ringe legen. Lurer på om alle er som meg, «gjemmer» sykdommene de får i helgen til mandagen? For i alle fall var det vanskelig å få skviset meg inn noe sted. Men de skulle ringe meg… Ventet og ventet – turte ikke å bevege meg ut av huset i redsel for at de skulle ringe akkurat de 2 minuttene jeg var utenfor. Litt over halv ett ringte de, jeg fikk time ti på halv to.

Selvfølgelig kom regndråpene da jeg gikk utenfor døra, og i ren latskap tok jeg bilen. Ikke et direkte smart valg, skulle det vise seg.

Vel inne hos legen forklarte jeg mitt ærend – vel, det var vel i grunnen nok å se på meg at det ikke var helt som det skulle, for øyet var rødt, hovent og lettere skjevt. Og da ble jeg dratt inn på kirurgen… For å si det sånn: de kan stikke i meg, skjære i meg, men øynene mine er jeg livredd for!!! Ikke overdrevet å innrømme at det kun var bakhode og hæler som berørte benken jeg lå på, med hender foldet så hardt at jeg mistet blodsirkulasjonen i fingrene. Prøvde å tvinge meg til å puste rolig inn og ut, men hørte selv at pusten låt pipende og skjelvende, så det sluttet jeg med. Legen dryppet forskjellige ting innpå øyet og plutselig var verden blitt oransje / sepiafarget og øyet føltes rart. Bedøvelse! Han var redd jeg hadde noe form for trykk, siden jeg hadde hodepine langs tinningen, en rar bulk under øyet og verk i selve øyet. Dermed skulle trykket måles. O hildrande du! Der lå ett stykk særs uvillig og vettskremt pasient og bablet og lo nervøst, mens legen romsterte i alle skuffer og skap på rommet. Bedre ble det ikke da han forsvant ut og jeg bare måtte kikke på det han hadde tatt frem. Vurderte å ta veska og bare stikke, men oppdragelsen min gjorde at jeg var flink jente og ventet på legen. Prøvde å kontrollere pusten, fortelle meg selv at dette gikk nok bra, men i stedet gjorde enetalen i hodet mitt meg mer og mer vettskremt. Inn kom legen med ei kontorsøster. Oj, nå har han hentet en til å holde meg i hånden fordi han ser hvor nervøs og vettskremt jeg er, tenkte jeg ganske flau. For å lette litt på stemningen, sa jeg nervøst: «Du er vel ikke kommet for å dra opp øyelokket mitt vel, hehe?» Dama kikket rart på meg, og sa «Ehhhh…». «Så står du der og løfter nedre og øvre øyelokk,» sa legen plutselig – og der vrengte dama øyelokkene mine opp og ned. Lang historie kort: trykket ble målt etter litt arbeid med vrang pasient, øyet ble vasket med saltvann, men jeg blunket sånn at bakhodet ble vått i stedet, og kom meg ut med resept og lapp over øyet…

Bare for å ha sagt det, sjørøvere hadde det neimen ikke enkelt i sin tid med svart lapp over øyet. Man mister jo fullstendig dybdesyn og all form for å beregne avstand. Til tross for rare blikk, gikk jeg inn på butikken og skulle handle. Enklere sagt enn gjort. Kan ikke ha sett spesielt lur ut da jeg skulle ta en klase bananer og stod og viftet med hånda ut i løse lufta ca. 20 cm fremfor bananene. Jenta som lesset bananer kikket litt på meg, ja. Så jeg gikk veldig forsiktig og tok meg god tid, slik at jeg ikke skulle kræsje i reoler og lage skandale på butikken.

Så var det å komme seg hjem. I bil. Første tanke var å ta beina fatt, men i hver hånd hang det tunge bæreposer. Ergo, jeg listet meg inn i bilen og startet på hjemvei. Det var første og siste gang! De 200 m hjem har aldri blitt kjørt så sakte og forsiktig noen gang. For ikke å snakke om parkeringen. Vrengte bilen inn foran garasjen og så at den stod helt på skeiva. Vel vel, jeg bare låste og gikk inn!

Skal dryppe 6 ganger daglig (oj, det skal jeg visst gjøre nå, ja!) og smøre noe guffe på nedre øyelokk før jeg legger meg. Hadde på kremen i går, men var halvblind fra krem på første øye, så jeg klemte omtrent halve tuben inn i neste øye og ble nærmest helblind. Tror jeg får gjøre dette på en annen måte i kveld…

Mitt største problem hos legen var sminke. Kan jeg sminke meg på fredag?? Jeg skal på fest og kan ikke komme skjevøyd og usminket på en finere middag… Det skulle gå greit, det. Hurra! Men da blir det vel «bytur» i morgen, og jeg må nok kjøpe meg litt sminke, siden det andre er infisert. Uff, så synd… Kjole og sko har jeg, men jeg tar sjansen på å kjøpe litt stæsj i tillegg, samt litt til skolestart. Her har jeg knapt nok begynt på ferie, og så er jeg på jakt etter ting til skolestart… Tror ikke feriemoduset riktig har slått inn ennå!

Sykt blikk, kalles dette!

Så var sommerferien brått her – og jeg skjønner fremdeles ikke at jeg har mange uker med fri foran meg… Kanskje litt fordi jeg ikke har fått den helt store sommerfølelsen ennå? Hvordan skulle det være mulig med grader som såvidt kryper over tosifret, regn, tåke og heller hustrige dager?

Fikk nettopp øye på min lille Knottulf, der han satt i den store barnehagevogna, og ble trillet ned til butikken. Måtte nesten litt le også. Som en liten kommandør nærmest stod han i vogna og «jabbet». Da de hadde passert huset her, satte han seg ned og så litt ettertenksom ut… I går så jeg han da han tuslet forbi. Klumpen i halsen og varmen om hjertet vokste ganske de få minuttene jeg så han. Lille gutten min, tuslet der så fint, holdt i en vogn og i gul refleksvest. Når ble du så stor, lille venn?

Venter i grunnen litt på at arbeidslysten skal komme krypende, men skylder på at jeg nyter feriedagene. Det er tross alt min tredje fridag og ferien er lang… Urettferdig lang, er det mange som synes. Rart det der, egentlig! Alle vil ha ferien, men svært få vil ha jobben!! Må jo bare innrømme at hadde det ikke vært for den lange ferien, vet jeg ikke om jeg hadde orket å være lærer så forferdelig lenge. Intense dager som gjør deg ør i hodet, lunsjpause ca. 2-3 ganger i uka (som regel sluke ei brødskive mens man kopierer, leter etter noe, trøster elever osv), de andre er man ute og vakter – og alt annet som foregår på kvelder og i helger. Det er det vi får betalt for nå, i form av avspasering. Andre får det i bonuser og lønn, og det er de som mange ganger er de som klager mest høylydt over lærere, ferie og ler hånlig når vi sier «avspasering»…

Kan egentlig si mangt og mye om hva jeg hører som lærer, hva slags forventninger folk har til oss, hvordan de «med rette» kan kritisere oss og skjære alle under en kam (det er liksom helt OK å si «jeg liker ikke lærere, jeg!») og sitte og klage på at vi har altfor mye fri. Men å ta jobben vår – og gjøre den mye bedre enn oss – nei, det vil de ikke!! Merkelig…

Da var det vel på tide å løsrive seg og se om jeg kan bli venn med støvsugeren og vaskefilla. Tenk om det skjedde!!!

Litt sommer er det jo, av og til, i hvert fall.

Jippi, jeg har peon i hagen 🙂

♥ Fineste Knottulf’en i hele verden ♥

Utrolig hvordan mannfolk kan sove… Om unger hyler og skriker, huset ramler ned over ørene på dem – så kan de sove like godt! I tilfelle man kommenterer at de har sovet, så har de såvidt ikke sovet!!! Ja, men hva med snorkelydene som kom fra dypet av stolen da? Nei, de bare puster litt tungt av og til…

For ikke å snakke om så «lett» de sover, våkner for den minste ting! Rart det, egentlig, når poden bæljer og skriker så tapetet omtrent skrelles av veggene kl. 03.10 midt på natten og far sjøl sover videre som ingenting har skjedd. Bare lurer på hvorfor avkommet er kommet opp i senga og når det skjedde når han skal stå opp…

Nei, det er enkelte ting som ikke vil innrømmes: som at man kan sove døgnet rundt om man får sjansen og at man egentlig er skrekkelig glad i sjokolade!

Er det ikke rart så kontrollerte vi blir av vaner? Nei, tenker du kanskje, jeg er ikke kontrollert av vaner! Eller er du det? Jeg er det i hvert fall! Og noen vaner har jeg skjøvet over på «intetanende offer», og latt det blitt deres daglige vaner. For hver morgen jeg står opp, gjør jeg hundrevis av ting som jeg ikke tenker over, men som jeg likevel gjør hver eneste dag.

Hver morgen parkerer jeg på akkurat den samme parkeringsplassen når jeg kommer på jobb. Og de gangene jeg har kommet senere og plassen min er opptatt – da blir jeg helt forvirret og kjører rundt på plassen og jamrer meg. Tenk om jeg kommer ut etter endt skoledag og ikke finner bilen min!!! Lite sannsynlig siden det er under 20 biler der – men likevel…

Hver morgen må jeg, på høyre side av tavlen, skrive opp dagens timeplan med fruktpause, matpause og ballbinge. Gjør jeg det ikke, blir jeg minnet på det stadig vekk. Det må være ramme på dagens plan og så må vi stryke hver time vi er ferdige med. Har jeg ikke gjort det heller, er det noen småtroll som ikke er sene om å minne meg på det!!

Hver lørdag er jeg nødt til å vaske huset og kjenne grønnsåpelukten. Føler meg helt skjøvet ut i det ytterste mørket om ikke jeg har svingt vaskekosten den dagen. Skal vi liksom bo i en svinesti???

Søndag er det frokost!! Jeg må koke 3 egg, dekke bordet med brød og pålegg, er det mørkt må vi ha levende lys og en liten gutt roper så det gjaller i veggene: «Pappa, ‘pise egg!!!» Etter frokosten begynner vaskemaskinen å gå jevnt og trutt utover dagen.

Det er nok flere vaner jeg har, men som jeg ikke kommer på i skrivende stund. Jeg vil ikke gå inn på uvaner, for de er det så forferdelig mange av – og jeg vil helst ikke konfronteres med dem… Kanskje en annen gang at jeg kan lette litt på det sløret, eller er det å blottstille meg altfor mye?Meg søndagsmorgenene…

Masse gode intensjoner – men…

Joggetur i går? Nei… Plutselig var jeg for mett, det var for kaldt, jeg var for trøtt. Jøss, så mange unnskyldninger man kan finne!

Husvask i dag? Njaaa… Om det kan kalles det når man suser sløvt rundt med en støvsuger, bløyter ei fille og går litt her og der med den over gulvet og tar vekk de verste saft-, melk-, sikkel- og kaffeflekker. Plutselig var lysten til å vaske så fullstendig borte… Nok en drøss med unnskyldninger fant veien til meg.

Så nei, jeg vinner definitivt ikke noen konkurranse om å være superperfekt!!!

Når jeg ser i ukeblad og på nettet er det liksom nå man skal finne «drømmekroppen» til de små tekstiler skal dras frem fra skapet, ristes støv utav og påkledes en vinterblek hud. Noen av oss har definitivt litt for mye hud og polstring, og i følge ukeblad og nett er det nå tiden for å gjøre noe med det.

Joda, jeg har alltid planer om flat mage og veltrente bein til sommersesongen, men dessverre blir det aldri noe av det. Når tiden kommer for å dra frem bikinien, trøster jeg meg selv med at man ikke ser ut som Michelin-mannen når kroppen får litt farge. Og så sitter jeg i et bortgjemt hjørne og prøver å få litt farge på skroget. Var det i år det skulle bli annerledes, tro?

Etter å ha kommet i en alder som tilsier at jeg skulle kunne handle etter tidligere erfaringer (altså: «drømmekroppen» uteblir hver eneste sommer), greier jeg ikke helt å legge fra meg tanken på en litt spenstigere kropp. Nei, jeg vet at jeg aldri kommer til å bli en supermodell; jeg er designet for helt andre ting (og andre kreasjoner). Men lysten til å bli sprekere ligger og gnager meg. Var skikkelig godt i gang i april, da snøen forsvant. Det ble innkjøp av treningsklær og joggesko – motivasjonen var helt på topp! Men så kom det snø, jeg fikk vondt i hoftene (alderen???), jeg ble forkjølt, tusenvis av andre ting skulle gjøres – og der henger treningstøyet og støver på vaskerommet. Kanskje det er dagen i dag for å komme meg ut, småjogge en runde med musikk på øret og føle meg bittelitt bedre? Jeg tror det! Regnet får bare falle, det får bare være kaldt – jeg tror jammen meg det blir en liten joggerunde på meg i dag.