Når jeg ser i ukeblad og på nettet er det liksom nå man skal finne «drømmekroppen» til de små tekstiler skal dras frem fra skapet, ristes støv utav og påkledes en vinterblek hud. Noen av oss har definitivt litt for mye hud og polstring, og i følge ukeblad og nett er det nå tiden for å gjøre noe med det.
Joda, jeg har alltid planer om flat mage og veltrente bein til sommersesongen, men dessverre blir det aldri noe av det. Når tiden kommer for å dra frem bikinien, trøster jeg meg selv med at man ikke ser ut som Michelin-mannen når kroppen får litt farge. Og så sitter jeg i et bortgjemt hjørne og prøver å få litt farge på skroget. Var det i år det skulle bli annerledes, tro?
Etter å ha kommet i en alder som tilsier at jeg skulle kunne handle etter tidligere erfaringer (altså: «drømmekroppen» uteblir hver eneste sommer), greier jeg ikke helt å legge fra meg tanken på en litt spenstigere kropp. Nei, jeg vet at jeg aldri kommer til å bli en supermodell; jeg er designet for helt andre ting (og andre kreasjoner). Men lysten til å bli sprekere ligger og gnager meg. Var skikkelig godt i gang i april, da snøen forsvant. Det ble innkjøp av treningsklær og joggesko – motivasjonen var helt på topp! Men så kom det snø, jeg fikk vondt i hoftene (alderen???), jeg ble forkjølt, tusenvis av andre ting skulle gjøres – og der henger treningstøyet og støver på vaskerommet. Kanskje det er dagen i dag for å komme meg ut, småjogge en runde med musikk på øret og føle meg bittelitt bedre? Jeg tror det! Regnet får bare falle, det får bare være kaldt – jeg tror jammen meg det blir en liten joggerunde på meg i dag.
