Er det ikke rart så kontrollerte vi blir av vaner? Nei, tenker du kanskje, jeg er ikke kontrollert av vaner! Eller er du det? Jeg er det i hvert fall! Og noen vaner har jeg skjøvet over på «intetanende offer», og latt det blitt deres daglige vaner. For hver morgen jeg står opp, gjør jeg hundrevis av ting som jeg ikke tenker over, men som jeg likevel gjør hver eneste dag.
Hver morgen parkerer jeg på akkurat den samme parkeringsplassen når jeg kommer på jobb. Og de gangene jeg har kommet senere og plassen min er opptatt – da blir jeg helt forvirret og kjører rundt på plassen og jamrer meg. Tenk om jeg kommer ut etter endt skoledag og ikke finner bilen min!!! Lite sannsynlig siden det er under 20 biler der – men likevel…
Hver morgen må jeg, på høyre side av tavlen, skrive opp dagens timeplan med fruktpause, matpause og ballbinge. Gjør jeg det ikke, blir jeg minnet på det stadig vekk. Det må være ramme på dagens plan og så må vi stryke hver time vi er ferdige med. Har jeg ikke gjort det heller, er det noen småtroll som ikke er sene om å minne meg på det!!
Hver lørdag er jeg nødt til å vaske huset og kjenne grønnsåpelukten. Føler meg helt skjøvet ut i det ytterste mørket om ikke jeg har svingt vaskekosten den dagen. Skal vi liksom bo i en svinesti???
Søndag er det frokost!! Jeg må koke 3 egg, dekke bordet med brød og pålegg, er det mørkt må vi ha levende lys og en liten gutt roper så det gjaller i veggene: «Pappa, ‘pise egg!!!» Etter frokosten begynner vaskemaskinen å gå jevnt og trutt utover dagen.
Det er nok flere vaner jeg har, men som jeg ikke kommer på i skrivende stund. Jeg vil ikke gå inn på uvaner, for de er det så forferdelig mange av – og jeg vil helst ikke konfronteres med dem… Kanskje en annen gang at jeg kan lette litt på det sløret, eller er det å blottstille meg altfor mye?
Meg søndagsmorgenene…